Drømmen om skogen

Som kunstnere har Glafira og Ivan hele verden som arbeidsplass. Fiber gjør avstanden til prosjekter andre steder i verden kortere og Glafira kan samtidig få oppfylt en barndomsdrøm: å bo i skogen.

- Jeg kommer fra en stor by og har bodd hele livet i storbyer med kollektivtransport. I koronatida flyttet vi hele seks ganger i Oslo. For oss er det helt greit å jobbe via internett, så da fant vi ut at vi ikke trengte å bo i en stor by. Da jeg var liten hadde jeg en drøm om å bo i skogen. Jeg har prøvd å forberede meg med blant annet å lære dyrespor. Det har ikke vært vanlig for meg å gå i skogen der jeg vokste opp. Jeg dro veldig ofte på flerdagsturer i fjellet om sommeren. Det var 230 kilometer hjemmefra, og man måtte ta buss, tog og deretter gå i flere dager til destinasjonen. Men nå er turmulighetene i skogen på en armlengdes avstand - i fjor plukket jeg steinsopp i skogen 140 meter fra huset mitt og løp fra tre elger. Her i Skogbygda får jeg to drømmer i ett: å kunne bo i skogen og arbeide via internett, forteller Glafira. 

Hun ønsket seg hus på en høyde eller ved et vann. For Ivan var det to ting som var viktige: lite lysforurensning og ikke for lang avstand til Oslo.

-  Vi satt med to kart på dataen: light pollution map og Finn-kartet. Akkurat her i Skogbygda er det en fin lomme med lite lysforurensning. På Bortleskalaen er det fire, noe som er ganske bra, forklarer Ivan. 

De var på flere visninger rundt omkring, men da de kom kjørende til Løten og så Munchsenteret fikk stedet en liten stjerne i boka allerede før de så huset de skulle på visning til.

- Det var hyggelig med Munchsenteret, sier de. 

Glafira og Ivan etterlignet et kjent kunstverk. Ser du hvilket?

Godt lokalmiljø

I Skogbygda har Glafira og Ivan gode naboer. De føler de har blitt godt mottatt i Løten, både personlig og jobbmessig. 

- Vi er heldige som er frivillige i Røde Kors. De som er med der er så snille og hyggelige, smiler Glafira. 

For Ivan var det spesielt en ting som skilte seg ut med folka i Løten. 

- Det var ingen som spurte "Hvor kommer du fra". Det burde ikke være det første du spør en person om. At ingen gjorde det her synes jeg var veldig trivelig og inviterende, sier han. 

De flyttet inn i huset i skogen for tre år siden. Det var mars og masse snø, men da våren kom fikk de seg en hyggelig overraskelse: hagen var stor og der var det både frukttrær og blomster. 

- Vi har mange planer om en ekspanderende økologisk kjøkkenhage. Vi vil prøve å følge permakulturprinsippene, sier Ivan. 

For paret som er vant til kollektivtransport til nesten alle døgnets tider er det en overgang å bo i Skogbygda. Her går skolebussen noen få ganger om dagen og i sommerferien er det ingen buss. 

- Jeg savner muligheten til å ikke bruke bil og å kunne ta kollektivtransport når som helst uten å planlegge. Jeg har brukt buss herfra til Klevfos, så det går an, men det funker ikke i sommerferien, sier Glafira.

Hun er vant til, og glad i, å gå dit hun skal, men her i Skogbygda blir det vanskelig. Hun kan gå tur i skogen om sommeren, og langs bilvegen på vinteren. Men, til tross for mangelen på et godt kollektivtransporttilbud trives de, for de får andre ting de setter pris på.

- Plass, luft, rimelig bolig, natur og ro, sier Ivan.

- Og folk som sier hei når de møtes på gata, sier Glafira, før hun legger til:

- Jeg vil også si at jeg virkelig elsker og setter pris på lyset og våren i Løten. I hjembyen min over polarsirkelen hadde vi et halvt år med mørke og vinter, og deretter sommer med sol døgnet rundt, uten overgang og blomstrende trær (оg det var nesten ingen trær, bare minitrær).Her nyter jeg blomstringen og naturens revitalisering.

Lager kunst, men mangler plass

Å være kunstner er plasskrevende. Glafira viser fram arbeidspulten med flere pc-skjermer, hvor hun også har utsikt til skog så langt øyet kan se. Her sitter hun og jobber som produsent. I stolen ved vinduet ligger høretelefonene. Her sitter hun når hun arbeider som tolk. Når hun skal tegne må hun derimot ligge på gulvet. Som vinner av Trættebergstipendet, som Løten kommune deler ut annenhvert år, fikk Glafira et kunstneropphold på Klevfos industrimuseum. Her har hun jobbet i grafikkverkstedet og dette har hun fått lov til å fortsette med litt framover, for til sommeren skal hun ha utstilling på Klevfos.

- Den åpner 29. juni, på avslutningsdagen for Camp Munch, sier Glafira. 

Hun skal også delta på Hamar kunstfestival i oktober og i sommer er hun produsent på et stort internasjonalt prosjekt om land art i Bodø i forbindelse med at byen er europeisk kulturhovedstad i 2024.

Ivan har vanligvis jobbet med installasjonskunst, men akkurat nå har han ikke noe atelier. 

- I det siste har jeg jobbet med digitale uttrykksformer og digital kunst i påvente av et atelier, sier han og legger til:

- Vi prøver også å få Løten kunsthall opp på beina, men det er et langsiktig prosjekt. 

Ivan forteller at kunstnere tradisjonelt samler seg i Oslo, men at prisveksten de siste årene har gjort at folk har begynt å søke ut av hovedstaden. 

- Om fem år er kanskje Løten en pendlerby, smiler han. 

De har merket at materialer for å lage kunst har blitt dyrere og Glafira er glad for pengene fra Trættebergstipendet, som gikk til å kjøpe inn pastell og papir for å kunne lage nye tegninger. 

- Så kjøpte jeg meg samtidig frihet for meg selv og tid til å utvikle meg som kunstner, sier hun. Hun forklarer det med at hun ikke trengte å ta på seg andre prosjekter i et par måneder og kunne ha fullt fokus på å utvikle seg som kunstner. 

Men det var ikke bare pengene i stipendet som hadde betydning for Glafira. Like viktig var tilliten. 

- Jeg får så mange avslag på søknader hele tida, så det var hyggelig å få en beskjed hvor det stod "Gratulerer". Da fikk jeg litt mer troa på å fortsette som kunstner. Støtte og tillit er viktig for selvtillit, smiler hun.

Det våres på høyden i Skogbygda. Med fibernett kan Glafira samarbeide med amerikanere uten at det hakker på Zoom og i den store hagen utenfor kan de de dyrke spiselige vekster. 

- Vi er veldig høyteknologiske, men samtidig lavteknologiske med permakultur og slikt. Det er en kjekk blanding, sier Ivan før han avslutter:

- Nå mangler vi bare en hund.